Dædalus og Icarus

(Bok VIII, vers 183 - 235)

"Luftpost"

 

Efter sin lange landflyktighets tid hadde Dædalus fattet
avsky for Kreta og fangenskaps kår, og ble grepet av hjemve.
Havet omkring var til hinder for flukt. "Men om landet og sjøen
stenger for oss, så er himmelen fri, og der skal vi fare!
Minos er mektig og rik, men lufthavet eier han ikke."
Det var hans ord, og han retter sitt sinn mot ukjente kunster,
lager en merkelig gjenstand av fjær som han legger i rekker,
ordnet som rader av trær når de står i en li, eller slik som
gjeterens fløyte er skrå når dens rørpipers lengde er ulik.
Fjærene binder han fast over midten og nederst med tråder,
fester dem sammen med voks, så bøyer han fjærene krumme.
Gjenstanden lignet en virkelig ving. Men lcarus, gutten,
var hos sin far. Da han ikke forstod at hans lek kunne skade,
grep han med strålende blikk efter fjær som hvirvlet med vinden,
gned så det gullgule voks med tommelen helt til det myknet.
Slik var den lystige lek til hinder for kunstnerens gjerning.
Endelig fullførte mannen sitt verk. De merkverdige vinger
spente han fast til sin kropp. Da hans vingepar hang i balanse,
pisket han luften med kraftige slag til han svevet i været.
Enda en gang gir han sønnen beskjed, og advarer gutten:
"Fly du nu midt mellom himmel og hav, for er flukten for lav vil
væten av bølgene tynge hver ving, men flyr du for høyt kan
solilden svi dine vinger, og husk at himmelens stjerner,
Bootes og Helice, Orions sverd, må du slett ikke se på.
Meg skal du følge, og legg så i vei på din flukt over havet "
Faren gav således råd til sin sønn og festet hans vinger.
Men da han strevet med det, ble kinnene våte av tårer;
hendene skalv på den gamle til sist, da han kysset den unge.
Slik tok han avskjed. Faren fløy først med vingene løftet,
redd for sin sønn lik en fugl som fører sitt spedeste avkom
bort ifra redet og ut i luften på ukjente veier,
lokker det med på sin flukt og lærer det farlige kunster.
Faren gir vingene fart, men har øynene vendt imot sønnen.
Slik ble de sett av en mann mens han fisket og stangen stod krumbøyd.
Også en gjeter med stav i sin hånd og en bonde ved plogen
så dem og stivnet av skrekk, for kunne de fly gjennom luften,
var de av gudenes ætt. - Til venstre der nede lå Samos
- Junos Øy er den kalt - og bakut var Delos og Paros;
dér lå Lebinthos og dér den honningrike Calymne
nede til høyre. Den vågsomme ferd fylte gutten med glede,
dristig forlot han sin far, og lokket av himmelens hvelving
styrte han kursen for høyt, og de brennende stråler av solen
smeltet det duftende voks som holdt hans vingefjær sammen.
Gutten beveger med rasende fart sine kraftløse armer;
vingene var ikke lenger på plass til å oppfange luften.
Icarus ropte på far da han styrtet i kav og ble slukt av
blånende bølger, men havet fikk navn efter gutten som druknet.
Faren som mistet sin sønn, var ulykkelig. "Icarus," sa han,
"Icarus," skrek han, "hvor er du min sønn, og hvor skal jeg lete? "
"Icarus," skrek han igjen, men med ett så han bølgende bære
vingene bort. Han forbannet sin kunst, og han gravla den unge;
landet har ennu sitt navn efter han som der fikk sitt gravsted.

Fra novellesamlingen "Forvandlingene"
skrevet av OVID, Publius Ovidius Naso 43 f. Kr. - 18 e. Kr

 

"Kontraster"

"Underveis"

Om Ikaros

"Ikaros er en sagnskikkelse som symboliserer menneskets drøm om å kunne stige som en fugl og sveve uten tyngde under himmelen, men framstår også som en advarsel mot menneskelig overmot. Daidalos far til Ikaros (gresk mytologi), hadde gjort den kretiske kongedatteren Ariadne en tjeneste: han hadde gitt henne "Ariadnetråden" som hunn i sin tur ga til helten Thesevs slik at han ved hjelp av den kunne finne veien i labyrinten som Daidalos hadde oppført, og drepe den oksehodete Minotaurus som ble holdt fanget der.Ariadnes far, kong Minos, fengslet Daidalos og Ikaros, men ved hjelp av voks og fjær klarte Daidalos å lage vinger. Takket være dem kunne både far og sønn flykte. Til tross for farens advarsler fløy nå Ikaros altfor nært solen slik at voksen smeltet og han styrtet i havet og ble drept.

Å kunne fly ved hjelp av egen muskelkraft er forblitt en uoppfylt ønskedrøm for menneskene. Bare i drømmen kan ønsket enkelte ganger bli innfridd. Fysiologisk tolkes flydrømmer ofte som en følge av likevekstforstyrrelser under søvnen. Psykologisk tolkes de som uttrykk for et ønske om å slippe fri fra en tyngende jordbundethet."

"Fra "Symbolleksikon" av Hans Biedermann, Cappelen,1992

Om fugl:

"Den hellige Hildegard av Bingen (1098-1179) skrev i sin naturlære ("liber de subtilatum") følgende om fugler generelt:

"Fuglene er kaldere enn dyr som lever på bakken ettersom de ikke er avlet med en så stor begjærets hete. Deres kjøtt er renere enn landdyrenes ettersom de ikke kommer nakne ut av mors liv, men er dekket med skall. Enkelte lever av ildaktig luft og strekker seg derfor oppover som ilden. De som gjerne flyr høyt, inneholder mer ildaktig luft enn de som flyr tett ved bakken. Fuglene symboliserer den kraft som hjelper mennesket til ettertenksom tale og får det til å tenke ut mye i forveien før det blir til strålende handling. Akkurat som fuglene løftes opp i luften av sine fjær, kommer sjelen til å løftes i kroppen av tenkningen og spre seg overalt."

I symbollære og mytologi har fuglene i hovedsak en positiv betydning. I mytene legemliggjør fuglene , som med sine vinger kommer nærmere himmelen, mange ganger det menneskelige ønsket om å befri seg fra jordens lenker og som englene nå høyere sfærer. Sagnet om Ikaros som båret av vinger kom for nær solen og styrtet i havet, er imidlertid en advarsel om det hybris som ligger i å sette seg ut over de grensene som er staket opp for mennesket. Sjelen som er befridd fra kroppen, avbildes ofte i fugleskikkelse eller også som fugl med menneskehode., eller - noe som er vanlig i forhistoriske hulemalerier- som menneske med fuglehode (noe som delvis skyldes at det dreier seg om hallusinasjoner og flygeturer under forandrete bevissthetstilstander). I sagn og legender fortelles det ofte om mennesker som forstår fuglenes språk og på den måten skaffer seg viktig innsikt - og om mennesker som forvandles til fugler og kommer med mat til gode (hellige) mennesker.

"Fra "Symbolleksikon" av Hans Biedermann, Cappelen,1992