|Home | |arild Berg| |Mimi Swang| |Elise Kielland| |Linda Jansson Lothe| 

Medlemskapet i fagorganisasjonen Norske kunsthåndverkere begynte i 1997. Aktivitet med fagforeningsarbeid begynte i 1997 i NK-Oslo-styret. Fra 2000 var jeg medlem i landsstyret. I 2001 var jeg nestleder.

Begrepet kunsthåndverk

Begrepet kunsthåndverk har vært tatt opp til debatt med jevne mellomrom. Noen opplever at det er et begrep som ble født på 70-tallet, og at det er disse definisjonene som bør være gjeldende. Det vil si kunsthåndverk som springer ut av brukskunsten. I dag er det mange som trekker denne frigjøringen lenger. De nærmer seg det som tidligere ble ansett som billedkunstnernes domene. Fri skulptur, bilder, installasjoner, performance og andre nye kombinasjoner som f.eks. foto i glass.

Noen mener at kunsthåndverket som begrep nå vil og bør dø ut, som det nærmer seg andre begreper, som billedkunst. Kunsthåndverk har imidlertid røtter langt tilbake. Går man hundre- og tusenår tilbake i tid vil man se at kunsthåndverk også eksisterte integrert på mange ulike måter i kulturen. Dette er for eksempel keramiske skulpturer i Kina, ornamentale utsmykninger i moskeene og raku-tekopp-ritualer i Japan. Det var kunsthåndverk som var integrert i samfunnets sosiale ritualer, som fungerte som sosiale skulpturer, i Joseph Beuys` forstand.

I dag er ikke kunsthåndverket et begrep som passer hverken med 1970-tallets, 1980-tallets, eller andre tiders definisjoner av begrepet. Det har utviklet seg videre og har fått en ny, mer udefinerbar rolle, i forhold til gamle kjente båser. Dette kan ses på som et sunnhetstegn, som viser at faget er levende og i takt med strømninger ellers i tiden. Også for eksempel billedkunst er i en omstillingsfase hvor gamle og nye begreper og holdninger kjemper mot hverandre.

Det fins flere andre interessante parallelle utviklingstrekk. Et eksempel fra undervisning i skolen er den frustrasjon som kan råde blant mange ungdommer med "fremmedkulturell" bakgrunn. De tilhører to ulike kulturer, og møter holdninger og krav i begge leire som de har vanskelig for å imøtekomme. "Er du egentlig nordmann eller er du pakistaner?" Resultatet ender ofte i konflikter, både ytre og indre. Når man imidlertid velger å se på disse ungdommene som tokulturelle, blir ikke fenomenet lenger et problem, men en ressurs, noe nytt som er skapt av nye tider. De kan gjenkjenne seg i begrepet, og får en identitet av å representere noe nytt og eget, ikke som en "uekte" landsmann eller en "uekte" utlending.

På samme vis kan kunsthåndverk rose seg av å ha fornyet seg selv, det er levende og i utvikling. Det er mange verdier i å fortsatt bruke ordet kunsthåndverk, selv om det er i endring. Det skaper en åpen og spenningsfylt situasjon, som vender seg til både billedkunstens historie og dagsaktuelle situasjon, og til sin egen historie. Det er samtidens kunsthåndverk.

Hvis man kaller kunsthåndverk som "ligner billedkunst " for noe annet, mister man den kulturelle tilhørigheten som faget fortsatt har, i sin evne til å kunne la materialet eller håndverket være uttrykksbærende, med eller uten funksjon. Kunsthåndverkbegrepet kan knyttes til objekter som bare er reminisenser av det kunsthåndverk har vært før. Like fullt kan de være en del av kunsthåndverkets historie.

Begrepet kunsthåndverk bevarer de strukturer som utdanningsinstitusjonene utgjør, og knytter sterke bånd til den fagkunnskap disse representerer, men også til de mennesker som er knyttet til faget i ulike generasjoner og tidsaldre.

Hvis man sementerer én eneste rådende holdning til kunsthåndverk, kan det hindre rekruttering av unge kunsthåndverkere til fagorgansisajonen, og blokkere for deres egen kunstneriske identitet. Ifølge den tyske filosofen Wittgenstein bærer enhver fagkultur med seg sine egne språkspill, og vurderingskriterier, som mer eller mindre taus kunnskap.

Kunsthåndverk som fenomen har egenskaper beslektet med konsept- og installasjonskunst, men bringer også med seg mange særegne vurderingskriterier i kraft av sin lange historiske tradisjon.